Strukturell forandring viser til endring i strukturelle faktorer som politiske rammer, lovverk, organisasjonsformer, og modeller for ressursallokering. Disse utgjør styringsmekanismer som påvirker atferd og beslutninger i en organisasjon.
Politiske rammer, lovverk, organisasjonsformer, og modeller for ressursallokering. Von Heimburg, D. et al. 2024, basert på Kania et al. 2018.
Fra 1970-tallet var offentlig sektor preget av New Public Management (NPM), inspirert av privat sektor. Målet var effektivitet gjennom konkurranse, arbeidsdeling, standardiserte prosesser og belønningssystemer.
Tidlig på 2000-tallet ble en styringsmodell kalt "samstyring" introdusert, som vektlegger samarbeid på tvers av sektorer og med private aktører og innbyggere. Den bygger på utprøving av løsninger, tverrfaglige team og tillitsbasert ledelse, og tar høyde for at kultur og organisering påvirker hvordan politikk fungerer i praksis. Dette er en klar endring fra NPM-modellen som vektlegger hierarkiske beslutninger og resultatkontroll (Sørensen og Torfing, 2014; Torfing et al. 2020; von Heimburg et al. 2024).
Samstyring letter samarbeid mellom kommuner og forskere, men krever store endringer i organisering, samarbeidskultur og tankesett for institusjoner som er vant til hierarkisk styring.
Nedenfor kan du lese om hvordan man på strukturnivå kan legge til rette for samarbeid mellom kommunen og forskningsmiljøer, slik at ny kunnskap dekker kommunens behov og tas i bruk.
