Bidragsforskning er en form for forskningsfinansiering hvor midler gis som en støtte eller et tilskudd til et prosjekt, og ikke som betaling for en konkret tjeneste eller leveranse.
Den primære karakteristikken av bidragsforskning er at forskeren selv er initiativtaker og definerer både problemstilling og forskningsdesign, innenfor brede tematiske rammer. Imidlertid blir bidragsprosjekter i økende grad definert gjennom samproduksjon (co-creation) blant ulike deltakere, der forskningsmiljø og eksterne partnere (som kommuner) samarbeider om å utforme søknaden og prosjektideen. Også kommuner kan ta initiativ til samarbeid med forskningsmiljø om bidragsforskning.
Midlene hentes fra nasjonale og internasjonale finansiører som for eksempel Norges forskningsråd (NFR), EU, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (DIIKU), Nasjonalbiblioteket og ulike stiftelser.
Bidragsprosjekter skiller seg fra oppdragsforskning ved at de har færre føringer og krav. Hovedmålet er å støtte generell kunnskapsutvikling og finansiøren påvirker sjelden detaljer i utforming og gjennomføring av prosjektet. Dette gjelder også detaljer om vitenskapelig publisering fra prosjektet. Bidragsforskning inkluderer både grunnforskning og anvendt forskning.
Samarbeidsprosjekter med delt finansiering Noen bidragsprosjekter fungerer som et spleiselag mellom partnerne. Prosjekteier gir en grunnfinansiering, mens de andre partnerne bidrar med såkalte in-kind-ressurser. Det kan være arbeidstid, forskningstid, kompetanse, utstyr, eller midler. På denne måten deler alle parter både kostnader, risiko og eierskap til resultatene.
Former for bidragsforskning Bidragsforskning kan være både tradisjonelle forskerprosjekt, samarbeids-og innovasjonsprosjekt, og ph.d.-prosjekt. Du kan lese mer om disse forskningsformene i nedtrekksmenyen.
